 |
|
|
 |
|
Louises Voodoo Stellas Simba...a Star is born!
Noen påstår at hunder ikke kan snakke, og til det sier jeg: Bare tull - mor har hjulpet meg med å taste, men dette er mine tanker og meninger...
Jeg er ikke så gammel, da mor startet å prate med meg, var jeg bare halvannet år, og nå fyller jeg snart 7 år, dvs. ca. 49 menneskeår.
Selv mener jeg at jeg igrunnen har opplevd mye på denne tiden, og jeg vil faktisk si at jeg har dannet meg endel livserfaring!
Jeg ble altså født 28.mars 2004 i Måløy, og jeg er yngst av 3 søsken. Først kom Stella, min storesøster, ut i dagens lys, og deretter min bror Leo. Etpar timer senere kom altså jeg, og slik jeg ser det, var det nå min fødsel som var det helt store! Min mamma Stella måtte hvile seg godt ut før jeg kom, fordi det var nemlig jeg som var størst!
Jeg kan ikke skjønne at ingen så med en gang hvor stilig og velformet jeg var, de to andre søsknene mine hadde liksom ikke min stil og eleganse, syntes jeg. De var noen små og puslete pingler etter min mening, og ikke var de noe flinke til å finne mammas melk, heller, men det var ihvertfall jeg! Jeg var først til pattene og forsynte meg i rikelig monn, for jeg ville ikke være noen liten pusling, nei!
Allerede etter etpar dager sa menneskemamma`n min at jeg hadde så utrolig stilige og muskuløse lår. Ja, det var nå før jeg hørte noe selv, men det er slikt noe hun har fortalt meg i ettertid når vi har våre samtaler på tomannshånd. Det er klart at vi har mye å diskutere, for jeg er litt som menneskemamma`n min, vi trenger å småprate litt om tingenes tilstand, og jeg vet at hun setter mine verdifulle meninger høyt!
Ja, livet mitt i valpekassen artet seg temmelig fredelig de første par ukene, jeg drakk melken min og ville vokse fort, jeg kunne ikke vente med å oppleve verden Den er sikkert spennende, tenkte jeg for meg selv, ja - for jeg er egentlig en ganske stor tenker når jeg tenker meg om
jeg har faktisk tatt en titt på video opptak som menneskepappa`n min har tatt fra valpekassen, og jeg ser hvor stor og flink gutt jeg var, jeg var så lur altså Når de andre to søsknene mine ikke ville gjøre sånn som jeg ville, la jeg meg bare oppå dem, da ble de redde, da! Slik fikk jeg viljen min, så det viste seg igrunnen veldig tidlig at jeg var og er en smarting
Dessverre var jeg ikke gamle valpen da en stor tragedie inntraff i livet mitt, og det er det verste og tøffeste jeg har opplevd. Min kjære - kjære mamma Stella ble fryktelig syk. Jeg visste ikke at hun var syk, for alt gikk så grusomt fort, den ene stunden lå mamma`n vår med oss, og plutselig var hun ikke der mer. Hun kom aldri igjen mer, heller, for hun var så syk at hun døde fra oss. Vi søsknene skjønte at noe var fryktelig galt, og vi ble engstelige. Nå måtte vi bare stole på menneskemamma og pappa, og de var jo så lei seg for at vår kjære mamma var borte, så de bare gråt. Tilslutt måtte de ta seg sammen, sa de, slik at de fikk konsentrert seg om oss.
Dette ble visst hardt for de to menneskene, de sørget så volsomt over mamma`n vår, og så skulle de prøve å være mamma for oss småvalper også...
Vi ble matet med sprøyte, måtte få ørlite om gangen, ellers kunne vi få maten i lungene, og da ville vi blitt veldig syke. Mamma og pappa sov oppi valpekassen med oss for at vi skulle få kroppsvarme og kontakt slik hundemammaer gjør, men det ble jo ikke det samme for oss små. Etterhvert gikk det litt bedre for oss alle, både to og firbente, men det var ikke få timer menneskemamma satt med oss på brystet innenfor genseren sin. Jammen lurer jeg på om jeg fikk nusse litt også, men nå er jeg ikke sikker på det, vi likte oss inni menneskemammas genser, så inni den var vi lenge, nesten som kengurubarn.
Vi hadde alle 3 veldig suttebehov, og menneskemamma var svak for oss, og ville gjøre alt i verden for at vi skulle ha det bra. Om kveldene satt menneskapappa seg til i sofaen med oss etter at vi hadde fått mat, da kunne menneskamamma få gjøre litt annet en liten stund, og vi lå på brystet til pappaen og koste oss, krøp tett sammen og var trygge og gode.
Men for meg som var selvoppnevnt sjef i flokken, ble det etterhvert viktig å få mer ut av sakene! Både til fantestreker og å tisse der det passet MEG!
Når jeg ville leke, skulle også de andre være med, men de var ikke så tøffe som meg, og jammen måtte jeg gi beskjed om at NÅ må dere bare komme igjen og finne på noe annet enn å spise og sove, når det er noe jeg vil, så VIL jeg det, dermed basta!
Selvsagt var jeg først ute med å lage lyder, og da ble "foreldrene" mine oppspilte! Jeg sa noe som het "URR", mamma sa det minnet om en due som kurret, og da trodde jeg at hun var helt sprø, si noe sånt , da! Etter at jeg begynte å si "URR", fant søsknene mine også ut at de skulle "URRE", så det ble en periode med massevis av "URRING". Mamma begynte å kalle oss "URRELURRENE", og noen ganger kalte hun oss for "URR", "URR-URR" og "URR-URR-URR". Jeg var "URR-URR-URR", siden jeg var nr.3 i flokken. Mamma sa masse rart til og om oss, og jeg ble nesten flau av alt hun sa, hun skjønte visst ikke at det var helt sånn barnslig!
Så husker jeg da vi fikk oppbløtt tørrfor for første gang, det var spennende, det! Jeg var selvsagt den første som sjekket ut dette først, jeg måtte jo passe på at ikke de andre to kom opp i noe som kunne være farlig for dem! Tøff som jeg var, gikk jeg freidig bort til skålen og snuste...mmm...dette måtte jeg prøve å spise, som tenkt så gjort, så ble det til at jeg spiste opp nesten alt alene! Jepp, dette var gode greier, så nå kunne jeg la de andre få smake, men da var fatet nesten tomt! OJ, jada, men slik er det altså å være sjefen, så mamma måtte bare hente mer - hun hadde godt av å bevege seg likevel! Vi likte sånn mat, så nå fikk vi det hver dag. Vi fikk mye godt, sånn som kjøttdeig, kylling og våtfor på boks. Jeg tror bestemt at mamma og pappa tenkte vi trengte å ha det så godt som mulig siden vi hadde mistet mamma`n vår så tragisk.
Som sagt så bodde vi altså i Måløy da vi var bittesmå, men da vi var ca 8 uker flyttet vi til et sted som heter Selje, og da fikk vi mye bedre plass til å være ute. Nå var det blitt sommer, og det var fint og varmt ute, og vi hadde en stor terasse for oss selv, og vi søsken fikk det veldig travelt med å utforske verden! Herlighet så masse moro det var å oppdage nå! Her var det masse å sniffe og snuse på, vi var travle hele tiden, jeg tror nesten mamma og pappa ble litt slitne av oss i denne tiden, men jeg vet bedre! Vi var jo kun opptatte med å bli trivelige og kjekke hunder
En dag måtte vi til noe som het veterinær, og vi ble puttet i buret for å gå til veterinær. Veterinæren var en dame, og hun begynte å le da hun så oss, ikke skjønner jeg hvorfor, der kom to ørsmå tasser ut av buret først, og så kom jeg, den største gutten, var det morsomt, liksom? Jeg var jo selvsagt den kjekkeste, men det var nå helt til jeg kjente et stikk i nakken, hva i alle dager er det de driver med nå da?? Jeg hadde jo ikke gjort annet enn å være lykkelig og glad, men da ble jeg SUR!!
Såklart var jeg også den største, de to andre søsknene mine var bare halvparten så store som meg. Mamma og pappa sa at jeg sikkert var en "dverg", dette hørte jeg, og ble skikklig fornærmet, for min bror og søster så mye mer ut som dverger enn meg!
Mamma så at jeg tok det ille opp der jag satt og var mutt og taus, mamma tok meg opp på fanget, og vi snakket alle om forskjellen på dverg og toy, da skjønte jeg at det var noe ekstra stilig å være dverg, siden jeg allerede var på vei til å bli en. Mamma og pappa sa jeg var verdens flotteste dverg, og da ble jeg enig med en gang, skjønte at dette var skikkelig stas!
Broren min var så liten at mamma kalte ham Spurven, han er toypuddel, søsteren min er toypuddel, hun heter Stella, oppkalt etter vå gode mamma. Jeg tar meg veldig godt av mine mindre søsken, jeg ser jo at de er mindre enn meg, så jeg har jobben med å passe på dem, dette sier mamma og pappa at jeg er veldig flink til, og de ikke hadde klart alt uten min hjelp. Derfor heter jeg også Simba, disse menneskene sier det er et løvenavn fra en film, det gidder jeg ikke høre så nøye etter om, hovedsaken er at Simba er meg! Noen ganger er mamma ganske rar, da finner hun på å kalle meg Hjortefot, hun liker en syngegruppe som synger denne sangen, mamma sier at "Nå synger de om deg, gutten min!" Javel - riktignok er jeg skikkelig macho, men jeg skal ikke reise ut i krigen, da! Jeg har en militærjakke, den er litt trang til meg, liker genserne mine bedre, da er jeg klar for friluftsliv
Da jeg var 6 måneder, tok mamma og pappa meg med til Bergen. De hadde nemlig funnet ut at de skulle på utstilling med meg. Det var noe slitsomme greier, det! Ikke skjønte jeg vitsen, heller - jeg var jo den stiligste uansett!
Nå var jeg kommet i puberteten, var litt obsternasig, jeg ville ikke gå der og jåle meg til, jeg likte ihvetfall ikke å bade og lukte godt. Det var noe herk, og jeg protesterte med å løfte foten og tisse meg oppetter fembeina, ja - foten kunne jeg løfte også nå, så nå kunne de ha det så godt!
Men så forklarte mamma at de syntes at det var så kjekt at andre også fikk sett hvor stilig og pen jeg var, og da følte jeg nesten at jeg måtte samarbeide litt likevel. Da måtte jeg lære å gå pent i båndet mitt, men det var ikke så farlig, for da slapp jeg å lukte godt når vi trente på dette, så det gikk nå bra. Men så viste det seg at før en utstilling måtte jeg bades, fønes og klippes - da hadde jeg absolutt lyst til å la utstillingen være, men siden jeg hadde lyst til at andre skulle se meg, fant jeg meg i de utroligste ting!
På utstillingen var jeg verken redd, eller nervøs, sånt noe er for pyser. Jeg trippet så pent i ringen med pappa, og det skulle bare mangle at jeg ikke ble BIR! Mamma og pappa var kjempestolte over meg, var litt stolt jeg også - enda jeg visste jeg var den fineste uansett....
Så ble det høsten og lange kvelder i Selje..jeg ble "mann". Jeg visste ikke at jeg var blitt sånn mann før mamma og pappa sa det til meg. De sa at jeg hadde "paret" meg med Elina, og at jeg kanskje kunne bli pappa selv! Oj - og jeg som bare lekte en gøy lek med sorte Elina...men så sa de at jeg helt sikkert var for ung til å bli sånn pappa, og da slappet jeg av, enda jeg bare hadde hatt en gøy lek, hørtes bare så rart ut, dette pappagreiene
Jeg visste nå ikke hva det betydde uansett, dette med pappa, så jeg tenkte ikke noe mere over den saken, var så mye annet som var moro nå, for det var kommet ned noe hvitt på bakken som jeg likte å leke i. Så fint hadde jeg det hver dag, det var mye av dette hvite, jeg lekte ute med baller, og Stella og Spurven, men de frøs så fort, men jeg - ja jeg ville undersøke alt mulig.
Plutselig en morgen som de voksne kalte lille julaften, ble jeg vekket av noe styr, da var vi kommet til desember 2004. Jeg lurte veldig på hva som skjedde på badet denne grytidlige lille - julaften morgen, jeg fikk ikke engang komme inn på badet for å sjekke ut hva styret var for noe!
Lenge - lenge etterpå kommer mamma og pappa ut og forteller meg at nå har jeg blitt pappa til hele 4 valper, jeg fikk komme inn og titte på disse pipende sakene, nå skjønte jeg...jeg var blitt MANN.
Egentlig bekymret jeg meg lite om tilværelsen som pappa, helt til barna mine ble så store at de kunne gå. UFF! Det var rart og skremmende, 4 valper kravlet og bet og pep, prøvde attpåtil å bite meg i ørene! Da ble jeg sinna da! Jeg sa til dem at jammen fikk de ha respekt for pappan sin, men disse barne mina lignet mest på sin stridige og enerverende mor, så de hørte ikke på meg, Jeg tenkte at jeg aldri mer skulle bli pappa, det var fæle saker, det..så slitsomt og bråkete, de eide ikke respekt for noe, og jeg ble ganske lei meg.
Her var jeg, 9 måneder og altså far til fire, skal si jeg måtte bli tidlig voksen, ja...
Jeg hadde ikke trodd jeg skulle få alt dette ansvaret så tidlig, og jeg måtte ha en alvorsprat med mamma og si det som det var "Mamma, dette orker jeg ikke ..." Heldigvis skjønte mamma situasjonen, og hun forklarte meg at vi bare skulle ha disse barna mine noen uker, så skulle de flytte. Bevares så glad jeg var for det, og at jeg kunne lufte mine tanker med mamma og pappa! Noen ganger forstår mamma meg best, da må hun fortelle videre til pappa sånn at han også kan forstå. Mamma sier at jeg må behandles varsomt, ikke lide overlast, for jeg er så sensitiv. Pappa, ler av mamma da, sier at hun skjemmer meg veldig mye bort - men når jeg er med pappa alene, ligger jag under dynen hans, han tør nok ikke sove uten meg, som belønning, får jeg akkurat hva jeg vil ha og spise. Så får jeg faste turer, så jeg skjønner dette med at de er veldig avhengige av meg, tror ikke de klarer seg noe bra uten meg
Jeg synes vi har det bra sånn, mamma, pappa og jeg, vi kan prate om så mye, de respekterer mine følelser. Jeg reflekterer endel over livet, og mamma sier til meg at jeg er en stor tenker, og det stemmer nok, for jammen må jeg tenke mye for mange, og jammen har jeg opplevd mye nifst i livet mitt.
Utstillinger holdt jeg på med noen år, men ble veldig lei, det ble respektert, og nå slipper jeg det maset.
Mange valper har jeg blitt pappa til, det er veldig gøy å lage de, men de er fæle når de valser rundt på gulvet og lager uorden for meg! Da vil jeg ligge så høyt som mulig, noen ganger titter jeg oppgitt på dem, tenk å være så barnslige, tenker tilbake på hvor verdig jeg selv var som valp, ikke sånt mas på meg, nei - jeg kunne nemlig oppføre meg! Dagens valper kan ikke det, hører mamma snakker om det også, noen ganger snakker vi om disse små, hun må stadig fortelle at de nok skal reise snart. Det hender at jeg blir trøtt i hodet mitt av slikt smått, ja
Jeg elsker å feriere på Hallingskarvet sammen med familien min, der koser jeg meg i frisk luft, og løper og leker. Der er jeg suveren - elsker å løpe etter min røde kong, er kanskje ikke fullt så rask, men jeg har respekt med meg, så selv svarte Nala slipper kongen om hun kommer først frem. Nala er datteren min, hun bor sammen med oss, og henne har jeg måttet være tøff mot mange ganger, hun er svart, og egen! Hun har nå endelig fått respekt for meg nå!
Jeg har hatt en fryktelig lei periode i høst, da mistet jeg min storebror, Spurven på tragisk vis, da sørget både jeg og søster Stella så det gjorde veldig - veldig vondt inni oss.
Nå er det meg og søster Stella som snart skal feire vår 7 års dag, vi gleder oss, for vi vet vi får en fin bursdag, mamma og pappa er snille mot oss alltid, men den dagen vil vi savne vår kjære bror, Spurven - du er i hjertene våre!!
|
|
 |
|
Hei!
Prøv å lage din egen hjemmeside som jeg.
Det er enkelt, og du kan prøve det helt gratis.
ANNONSE
|