Dette er noen minneord om Macke, vår hvite dvergpuddel som vi bare fikk ha hos oss litt over 1 år.
Macke ble hentet av Agnar i Sverige, hans matmor døde brått da Macke var drøyt 11 år gammel, og som en vennetjenste tok vi ham til oss.
Vi visste ikke mye om Macke da vi overtok ham, og vi var ganske skeptiske til å overta en hund med en så anseelig alder.
Da Agnar kom fra Sverige med Macke, var det ikke noe problem å bli glad i denne gutten.
Han ba nesten om unnskyldning for at han var til, stakar...
Han var hvit og fin i pelsen, man kunne selvsagt se at han ikke var noen ungdom, men han bar alderen godt. Han var en stolt og fin dverg, det var lett å se at han i yngre år hadde hatt et flott utseende, og han hadde en fast og muskuløs kropp.
En hel eske med rosetter hadde han med seg, han hadde fått flotte premier både på eksteriør og ikke minst i agility.
Vi hadde han med noen ganger på agility bane, og han raste avgårde, dette var tydeligvis noe han ikke hadde glemt! Utrolig å se hvordan han tok seg gjennom banen:)
Macke likte å gå turer i sitt tempo, han løp som en unghund etter både ball og "kong", men jeg tror han likte aller best å få masse kos og bekreftelse på at vi var glade i ham. Så han var vel en god fanghund, likte å sitte på fanget, eller tett inntil en som ville stryke og klappe på ham. Utrolig tillitsfull også.
Da han kom til oss, hadde han en rar, hes hoste, men veterinæren fant ikke noe galt før i vår.
Han fikk både antibiotika og smertestillende, lymfeknutene var veldig store, og hosten var blitt verre, almentilstanden var heller ikke altfor god.
En stund trodde jeg medisinene hjalp, men han ble ganske betraktelig verre iløpet av få uker.
Ofte blodig diare, ustø på bena, og mer og mer stille.
Vi diskuterte med veterinæren, og det ble bestilt en siste time til gutten, litt sent på dagen.
Jeg badet og stelte Macke, og plutselig syntes jeg han "blomstret" opp igjen, ble kvikk i blikket og ville ha mat, så jeg ba Agnar avlyse timen. Følte det ville være galt å gi ham siste sprøyte når han så såpass OK ut. Verken Agnar eller veterinæren syntes dette var lurt av meg, men jeg hadde et lite håp...
Her er Macke og mor 15. september 2008, da var han fremdeles frisk og kvikk, glad i kos:)